Apartheid.html |
| | | ca | | | de | | | en | | | es | | | fr | | | it | | | nl | | | no | | | pl | | | pt | | | ru | | | ro | | | fi | | | sv | | | tr | | | vo | | |
| |  |
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.
Apartheid (afrikaans: adskillelse) er det offisielle navnet på den regjeringsinitierte rasistiske politikken som ble praktisert i Sør-Afrika fra 1948 til 1994. Der ble befolkningen delt inn i fire «rasekategorier», hvor alminnelig stemmerett var reservert for den hvite eller europeiske gruppen. De andre tre gruppene ble diskriminert også på andre måter, for eksempel i forhold til hvor de kunne bo, hvor de kunne handle og hvilke jobber de kunne ha. Systemet førte til massiv intern motstand, og førte også til massiv ekstern motstand og boikott i mange år.
Apartheid har også blitt et universelt begrep, i bruk om segregerte samfunn, gjerne basert på rase, etnisitet eller religion, og gjerne i sammenhenger hvor denne segregeringen er en del av en offentlig politikk. Begrepet forbindes ofte med kolonialisme, men har også slektskap med andre rasistiske ideologier. FN gjorde apartheid til et universelt begrep for første gang i 1976 gjennom Den internasjonale konvensjonen mot apartheidforbrytelser.[1]
I Norge har begrepet apartheid en spesiell plass i språk og historie, etter at både den norske stat og flere norske frivillige organisasjoner engasjerte seg sterkt i kampen mot apartheidstaten.
Innhold |
rediger Apartheid i Sør-Afrika
rediger Rasekategorier
Apartheidstaten skilte offisielt mellom fire rasekategorier:
- Hvit: Stort sett engelsk og afrikaans-talende med europeisk avstamning; den herskende kategorien.
- Svart eller bantu: Det afrikanske flertallet; såkalt «innfødte».
- Asiatisk: En kategori bestående av kinesere, indere og pakistanere.
- Fargede: En kategori bestående av etterkommere av slaver og rester etter khoisan folkegrupper.
Rasetilhørigheten var definert i alle pass og identitetspapirer og avgjorde hvem som hadde rettigheter til hva. Kun personer med pass stemplet «hvit» hadde demokratiske rettigheter og eiendomsrett i Sør-Afrika. I tillegg mistet den svarte flertallsgruppen etter hvert statsborgerskapet sitt i Sør-Afrika, og de ble knyttet til perifere og små bantustaner, marionettstater inne i selve Sør-Afrika, kun anerkjent av den sørafrikanske staten. Det var også satt opp alle mulige lover som skulle hindre kontakt mellom de fire offisielle rasekategoriene; et eksempel er «the immorality-act» av 1950, som forbød seksuell kontakt mellom rasene.
rediger Historikk
Apartheidregimet i Sør-Afrika ble innført da det afrikanderdominerte Nasjonalistpartiet kom til makten etter valget i 1948. Selv om det tidligere hadde vært rasesegregering i Sør-Afrika, og de svarte ikke hadde noen særlig rettigheter fra før, ble segregeringen fra 1948 og utover kraftig systematisert, og alle forsøk på å gå i mot segregeringen ble stoppet eller gjort illegale. Blant annet ble en forordning, som gjorde at de fargede (en av de fire rasekategoriene), som inntil da hadde hatt mulighet til å stemme inn hvite representanter i parlamentet, nå mistet denne muligheten. Selv begrepet apartheid ble også tatt i bruk på denne tiden. Apartheidstaten baserte seg på lover og forordninger som ble innført gradvis fra 1948 og utover.
Se ellers liste over apartheidlover i Sør-Afrika.
I tiden etter 1948 frem mot 1976 var på mange måter apartheidstatens storhetstid. Sterke krefter som inntil slutten av 1950-tallet synlig arbeidet for en multikulturell demokratisk stat ble etter hvert kneblet på forskjellige måter og apartheidlovene regulerte etter hvert alle relasjoner mellom de fire rasekategoriene staten opererte med.
De hvite hadde all makt og var de eneste som fikk stemme i valgene, sitte i parlament, eie land og hus og ha grunnleggende rett til å oppholde seg i Sør-Afrika. Alle andre var inntil 1984, da inderne og de fargede fikk noen rettigheter, de facto statsløse. De svarte ble utdelt sine egne såkalte «hjemland» eller bantustaner, små områder basert på koloniale reservater, styrt av regimetro høvdinger. De ulike bantustanene utgjorde 13 % av Sør-Afrikas areal. Lovene grep inn i alle personlige og private sfærer i form av det som i Sør-Afika ble kalt petty-apartheid, for eksempel i form av forbud mot seksuell kontakt mellom mennesker av forskjellige rasegrupper og inndeling av toaletter og parkbenker etter rasegrupper. Også offentlige institusjoner ble segregert, slik som skolevesen, helsevesen, fengsler, kirker og offentlig transport. Rasegrupper ble henvist til spesielle soner av byene, og disse sonene ble strukturert og hadde en standard etter hvilke rase som bodde der. De hvite bydelene var de største, og minnet om hvilke som helst europeisk by; de svarte townshipene var overbefolket og strengt regulert.
I forsøket på å lage den perfekte raseinndelingen oppsto det et utall personlige tragedier i forhold til defineringen av hvilke rase de egentlig tilhørte. Tvilstilfeller ble undersøkt av spesielle rasekommisjoner og deretter eventuelt forflyttet til en annen rasegruppe. Dette førte til at familier ble splittet og at mennesker sto igjen uten hus, arbeid, eller sosiale nettverk.
Apartheidregimet ble utover andre halvdel av 1970 tallet i stadig større grad utfordret av det svarte flertallet. På 1980-tallet forsvant derfor mange av de mest synlig diskriminerende lovene, men det store svarte flertallet fikk fortsatt ingen demokratiske rettigheter. Etter stadig flere demonstrasjoner, streiker, og borgerkrigsaktige tilstander, falt apartheidstaten i 1994.
rediger Kampen mot apartheid
Apartheidstaten i Sør-Afrika var den siste i verden som bygget på åpenbare rasistiske premisser. Dette førte til enorm motstand, både lokalt og internasjonalt, i perioden fra 1948 til 1994. Det lange fengselsoppholdet til Nelson Mandela ble et symbol på en ikkevoldelig frihetskamp over hele verden. Gjennom store deler av 80-tallet var landet utsatt for massiv økonomisk boikott gjennom FN, og landet var utestengt fra de olympiske leker og all annen internasjonal sport siden 60-tallet.
I Sør-Afrika ble mye av motstanden organisert gjennom partiet ANC. Fire sørafrikanere fikk Nobels Fredspris for sitt arbeide: Albert Lutuli, Desmond Tutu, Frederik Willem de Klerk og den største av dem alle, Nelson Mandela.
Norge og norsk UD hadde også en viktig rolle i antiapartheidkampen. UD kanaliserte sin støtte gjennom organisasjoner som Fellesrådet for Afrika, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Det var mye arbeid mot Apartheid i Norge, men ikke alle i Norge tok avstand.
rediger Arven fra Apartheid
Apartheid-regimet tok slutt i 1994, og alle landets innbyggere kunne for første gang delta i et valg. Nelsom Mandela ble den 10. mai 1994 innviet som nasjonens første svarte president.
De store forskjellene apartheidpolitikken forårsaket mellom etniske grupper preget fortsatt Sør-Afrika. De mest synlige var de økonomiske forskjellene, hvor hvite sørafrikanere fortsatt kontrollerte brorparten av landets resurser, mens en stor del av den svarte befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Et annet felt hvor apartheidpolitikken satte sine spor var innen kriminalitet. For eksempel er nærmere 2 000 hvite farmere blitt drept av svarte fattige etter Mandelas maktovertakelse i 1994.[2]
rediger Litteratur
- Bo Brekke: Svart juss hvitt land (roman) 1994 270 sider ISBN 82-02-15211-9 (ib.)
- Bo Brekke: Står apartheid for fall? Cappelen , 1991 - 206 sider ISBN 82-02-12904-4 (h.)
rediger Referanser
- ^ Office of the High Commissioner for Human Rights: International Convention on the Suppression and Punishment of the Crime of Apartheid
- ^ Times Online: Farms of fear
rediger Eksterne lenker